Det var med stor spenning jeg så frem til årets samling på Syningen. Den første muligheten til å trene på snø, min aller første mulighet til å kjøre flere en to hunder og første gangen mine hunder skal få prøve seg i et skikkelig hundespann. Men aller mest gledet jeg meg til å møte den delen av klubben, hvor mange bruker hundene sine til mellom- og langdistansekjøring. Bruksegenskaper har høy prioritet og tradisjonene med hundesporten er lange.
Samlingen på Syningen er en samling som opprinnelig startet utenfor klubbens regi. Det har blitt samlingen hvor blant annet klubbens konkurransekjørere har lagt grunnlaget for kommende løpssesong. Dette er en intim samling, hvor alle bor på store sovesaler og oppholder seg i hovedhuset. Mange i klubben ser på denne samlingen som den aller beste, spesielt den forgreining av klubben som driver med mellom- og langdistanse. Som alle gode tradisjoner, utvikles de med tiden for å bli enda bedre. Dette har Stine Oppegaard og arrangementskomiteen tatt seriøst og i år har det ikke vært store frykten for at arrangementet skulle avlyses grunnet få deltakere eller manglende snø. For selv snøen synes Stine å ha full kontrollen på. Det er totalt 30 sengeplasser i hovedhuset, som ligger 900 moh i Hallingdalen, i tillegg til to mindre hytter. På årets samling var det nærmere 70 voksne og barn, med over 200 hunder, sovende inne og ute. Folk sov på madrasser på gulvet, i sofaen eller kjelleren når det ikke var flere sengeplasser igjen. Alle var strålende fornøyd med denne løsningen. I motsetning til tidligere år, var det mange som aldri hadde tatt i en slede før, men disse hadde nok en drøm om en gang å lede et hundespann ut i ukjent terreng. Lite viste nok disse på forhånd at det skulle de få muligheten til denne helgen. For alle som hadde lyst å prøve seg bak en slede og som hundekjører for noen timer, fikk muligheten til det. For er det en ting dette miljøet skal ha honnør for så er det viljen til å legges til rette for lån av hunder, sleder, lykter og liner. Dette virker som kutyme i miljøet, til stor glede for mange som ikke har anledning til et hus uten naboer og 20 hunder i hagen. Jeg hadde selv gleden av å få prøve meg med 6-spann og seinere med 14-spann. En fantastisk opplevelse. Jeg fikk låne hunder og slede av Terje Frode Bakke, som etter en tids sykdom er tilbake for fullt i klubben og løpsmiljøet i Norge. Det er gledelig å få tilbake så mye rutine, erfaring og kunnskap. Vi ankom Ål på torsdag formiddag. Heldigvis hadde det allerede kommet flere ivrige hundekjørere. Vi ble sittende fast et stykke oppe i fjellet, men fikk god hjelp av Geir Johannsen og Svein Dufseth, så vi kom oss opp med både hunder, utstyr og folk. Tore Hunskår, Svein Dufseth, Trond Hansen og Marcel Jørgensen hadde kjørt opp løyper for klubben i mange dager før samlingen, disse måtte prøves! Så fort bagasje var lempet inn i hytten forbeholdt innehunder og deres eiere, spente jeg for sparken og mine to, før vi forsvant ut i mørket. For et arbeide som hadde blitt nedlagt, vi skal prise oss lykkelig for slike ildsjeler. Flotte løyper, selv med Kickspark. Allerede tidlig neste dag var det ut igjen, men denne gangen med 6 spann. I sporet var det mange som gledet seg med hunder og årets første sledetur. Som førstegangskjørende må jeg si at det var en smule skummelt å passere andre spann i den smale traseen. Hundene kom tett innpå hverandre og frykten for slåsskamp var nok vesentlig større hos meg, enn bekymringen hadde dekning for. Med den gode treningsånden ute i sporet, falt skuldrene fort ned på et akseptabelt nivå og jeg kunne begynne å nyte opplevelsen. I de påfølgende dager var det fullt i løypene og folk kjører både tre og fire økter pr dag. Noen står tidlig opp om morgenen for å komme seg rett ut i sporet, mens andre legger ut seint på kvelden. Spesielt imponert blir jeg allikevel over alle de unge kjørerne, noen helt nede i 12-års alderen, som behersker både slede og hunder på en utmerket måte. Uten tvil, vil det spire dyktige hundekjørere ut fra denne samlingen. Denne helgen var det opplegg for alle, også de som ikke var ute i løypene. Det ble arrangert forskjellige aktiviteter for barna. Helgens høydepunkt for disse var nok pepperkakebakingen. Med stor entusiasme ble det trykket ut pepperkakemenn og kvinner, til den store gullmedalje. Deretter ble det pyntet med melis og sjokolade. På kvelden er det felles middag, hvor alle hadde tatt med seg noen ingredienser hver og det ble laget kjøttsuppe og pastaretter. Det var kake til dessert og når denne var ferdig inntatt i spisesalen, flyttet forsamlingen seg til den store peisestuen. I en lett og hyggelig tone går praten utover kvelden. Folk sitter samlet rundt forskjellige bord, i peisen brenner det friskt og diskusjonene begynner å engasjere. Noen spiller brettspill, andre spiller kort, de aller fleste diskuterer og debatterer forskjellige temaer som engasjerer. Det er mange meninger om så mye, det er mange forskjellige mennesker samlet, med forskjellige forutsetninger, erfaringer og bagasje. Folk har fått seg noen dråper i glasset og stemningen er på topp. Det hele var alt for fort over. Når den siste kopp er vasket, søppelen tømt og gulvene vasket, er det med en vemodig følelse jeg forlater Syningen for denne gangen. Uansett har jeg fått mange svar på spørsmål jeg har stilt meg og et innblikk i hvordan miljøet på innsiden faktisk utfolder seg. Det er utfordringer som må løses, men med så mye bra mennesker, er jeg helt sikker på at det er noe vi skal klare. En fin helg var det for de aller fleste, men skal man ha et inkluderende miljø, holder ikke ”aller fleste”. Vi må ta vare på alle, uansett hvilken bagasje de har med seg. Dette er en raseklubb! Det er et kollektivt ansvar at ikke noen faller imellom eller utenfor det ”gode selskap”.
Team Lord&Lady Siberian Husky Kennel 