Startskuddet for årets marsjerings sesong gikk av med tidenes smell, for min del. Dagen ble feiret sammen med 10.000 glade arbeidere og musikanter i Jernbanens Musikkorps Oslo.
Dagen startet med en tidlig togtur til Oslo S. Da det var fridag gikk togene selvfølgelig annenhver time, men når man spiller for jernbanen var det ikke snakk om å betale togbillett. En hyggelig beskjed å få av konduktøren. Som betaling tenkte jeg det var en god ide å ta oppvarmingen på plattform 18, til stor glede for turister og morgenfugler. Det ble i alt en god start på dagen, gratis togbillett og stående applaus.
Dagen før hadde vi hatt marsjøvelse på Alna. Jeg som trives best litt bak og i midten ble plasser fremst og til venstre. Herregud, jeg kommer ikke til å få til en eneste yttersving og for første gang på generasjoner, kommer Jernbanemusikken til å se ut som et trekkspill på en trøndersk låvefest. Selvtilliten var i grunn på bånn der jeg marsjerte frem og tilbake på plattform 18, med nerver som et mentalt forstyret esel. Det er mange år siden jeg har bedrevet seriøs marsjering, men her skulle miljøet i jernbanen vise seg å være helt avgjørende. For makan til oppbakking har jeg sjeldent vært med om. Det var gode ord fra alle og full støtte hele veien, til tross for kløningen dagen før.
Vi marsjerte fra Østbanehallen, første yttersving kom ut av Karl Johan. Den gikk i grunn greit, jeg kjente at skuldrende falt mere på plass. Kanskje jeg etterhvert kan bruke noe mere av konsentrasjonen på spillingen, tenker jeg idet oppslaget til første marsj, presist bølger igjennom folkemengden. Vell fremme på Youngstorget, tar korpset sin faste plass sammen med resten av statsbanens ansatte og deres forbund. Hvor tiden var moden for appeller og taler. De neste timene gikk i mange gode samtaler med flere av korpsets medlemmer. Miljøet her er det iallfall ikke noe feil med, en nysgjerrig og inkluderende gjeng som gjorde timer om til minutter. Når positiviteten og spillgleden oser, blir marsjeringen en selvfølgelighet, selv for en liten musikant i en stor verden.
Korpset blir til daglig dirigert av en sol med positiv energi, Maria Molund. En energi man kunne kjenne helt frem til første rekke, for når jernbanemusikken marsjerer er hun å finne nesten bakerst på tuba. Korpset ble ledet av tamburmajoren Morten Rasch. En mann som fikk nesa opp, blikke fast, ryggen rett og brystkassa frem, bare med en ørliten bevegelse med tryllestaven. Når det er så mye annet å holde fokus på var det i grunn helt greit at jeg slapp å bruke en eneste hjernecelle på marsjholdning. (begrenset opplag på celler)
Det var med stolthet jeg marsjerte ut av Youngstorget, noe mindre stolte ble jeg ikke de påfølgende timer. Det var utrolig gøy å hører mennesker kommenterer, at dette var det beste korpset de hadde sett i dag. Standarden på dette ble satt helt fremst og denne opplevelsen vil bli til stor inspirasjon for resten av denne marsj sesongen. For makan til inspirerende marsjeringsleder har jeg aldri møtt. Jeg har alltid drømt om å marsjerer i hovedstaden hvor folk står gatelangs. Dette må jeg gjøre igjen! Etter toget, marsjerte vi ned til Østbanehallen der Osvald-monumentet skulle avdekkes og korpset skulle ha en liten minikonsert, med påfølgende nasjonalsang. Til slutt ble det noe godt å spise og drikke for en gjeng med slitne musikanter. I alt var dette en perfekt dag og en utmerket start på sommeren.
Takk til alle musikanter og ledelse i Jernbanenes Musikkorps Oslo. Dere gjorde denne dagen uforglemmelig for meg. Det hele ble ikke noe mindre morro av å få avlsuttningskomentaren «Det er flott å gå bak en så stødig mann»
Håper dette kan bli en god tradisjon og tusen takk !
Team Lord&Lady Siberian Husky Kennel 